Hvilke er da Quislings utvalgskriterier? Kort kan en si det slik: De beste skal styre i kraft av sin iboende intuisjon og sin evne til å identifisere seg med »folkets evige idé». Eksistensen og innholdet av denne »idé» kan bare fattes av eliten. Dermed er ringen bokstav-lig talt sluttet gjennom et sirkelbevis, og ideologien får politisk tyngde i samme grad som dens opphavsmenn evner å identifisere sin egen oppfatning av sannheten med sannheten selv. 

 Det er denne identifikasjonsprosess mellom egen overbevisning og evige sannheter som er det sentrale ved Quislings personlighet. Jo sterkere den er, dessto mindre plass for motforestillinger og tvil, dessto mindre hemmet blir han av politisk motstånd fra et flertall. »Hva enten vi er i flertall eller i mindretall representerer vi den egentlige folkevilje.»3 Det er hans alvorlige overbevisning. Han er Messias, hans kall er tvingende, og hans egen oppfatning av dette kall og dets krav til ham er tilstrekkelig legitimasjon for ham selv. Spörsmålet om å få flertallet med seg blir uten vekt, i beste fall bare av ren taktisk natur i en öyeblikkelig politisk situasjon. Eliten trenger ikke föle noe hensyn överfor massene utöver hva den rent opportunistisk måtte finne gunstig i öyeblikket. Dette betyr at Quisling prinsipielt forkaster demokratiets regler for avgjörelser av politiske motsetninger. Han har ingen sans for det demokratiske kompromiss. En konflikt mellom samvittighet og flertallets krav vil for ham alltid falle ut til samvittighetens fordel. 

 Innenfor hans personlige referansesystem blir f. eks. en anklage for lovbrudd fullstendig meningslös for ham. Han begriper det ikke, kan ikke begripe det. Er da ikke nasjonens evige interesser hevet över en tilfeldig Iovbestemmelse? Kryssende lojalitetshensyn er en dagligdags situasjon for alle mennesker. De blir bevisst bare relativt sjelden. Saerlig tilspisset vil valget bli hvor det gjelder verdier en selv finner fundamentale. Quislings situasjon i så måte er derfor bare spesifikk på grunn av styrken i hans trosvisshet. Hans problem er bare en potensert ut-gave av vansker vi alle möter. Avgjörelser i lojalitetskonflikter fattes av enhver i henhold til ens personlige verdihierarki. Og for Quisling var her plasert som höyeste verdinorm hans egen oppfatning av sin historiske misjon.

Dette er nykjelen, Thomas Wyller har sett noko av det viktigaste. At dette medførte landssvik, urettmessig tap av liv, djupt autoritær styring, var ikkje eit avgjerande motargument for Quisling. Det var såleis dette som var sterkt medverkande til at han kunne seie at han var uskuldig, at han berre hadde kjempa for nasjonen, at han hadde redda landet frå bolsjevisme og krigshandlingar etc. Var det noko psykopatologisk hjå Quisling? Jo, det må ein nok seie - men det var det også i høg grad i kulturen sjølv, på denne tida.