Det er enormt mykje å lære av Caesar. Det skal bli grådig spennande å lese den neste biografien - Augustus. Då er ein også heilt inne i nytestamentleg tid. Nokre tankar.
- Det er sant, di meir eg ser, at det pågår ein ideologisk strid om kongsmakt mellom Augustus/keisaren og Kristus. Slik er det frå A til Å i Det NT. Dei brukar båe makt, autoritet og vald - men på veldig ulike måtar. Kristus er gjennomgåande revolusjonær - dei lågaste setjast høgt, Israel får sin rett, den høgaste Gud regjerer, makt får gjennomslag ved sjølvoppofring.
Likevel er det underleg å tenke: Mønsteret om å gå til slag - be ein gud om hjelp - og så ekspandere politisk makt. Dette mønsteret bruka Caesar. Men dette bruka også Konstantin (kristninga av romerriket) - Klovis (kristninga av frankarane) - Karl den Store (kristninga av saksarar mm) - til dels Olav den heilage. Det store spørsmålet er om dette eigentleg var ei forråding av evangeliet. Mange tyr lett til den konklusjonen i dag. (T. d. Skarsaune i si avskilsforelesing ved MF). Eg er ikkje så sikker. Det er ei viktig problemstilling.
- Enormt å lære av Caesar. Det som på ein måte gjeld, er å vurdere han med kristne auge, på sett og vis, slik som ein også må gjere med kjempevisene i norsk middelalderkultur. Noko å tenke:
Caesar gav aldri opp. Det var romersk militærdisiplin. Ja - han var sterk og dyktig etc. Men han hadde tilbakeslag. Han heldt på roen, og slo attende, igjen, og igjen. Kvifor? Fordi han trudde på det han dreiv med. Det var ei integrert pakke for han. Han var sjølv av guddomeleg ætt (Venus) - han kjempa for klanen sin, han skulle gje ære til forfedrane. Hans individ måtte ikkje vere ei "verdlaus" del av slekta. Han integrerte romerske dygder - verdigheit, autoritet, integritet, ære, makt. Han kjempa for republikken og for å fremje denne. Til sjuande og sist kjempa han for gudane som stod bak republikken - og for deira eigne "dygder".
Gudane kjempa gjennom han, kan ein seie. Det er nok sant at kulturar har andelege røter, på mange vis. Når Tacitus seinare skriv om germanarane, brukar han romerske gudenamn om Tor, Odin etc. "Rein kulturell omsetjing, for å lette lesinga". Eller? Eg er ikkje så sikker. Kultursfærer pregast av kvarandre over tid. Og polyteisme har nok mykje felles, like eins spiritualitet (offer, tempel, teikn etc.)
- Caesar var ein meisterleg strateg ikkje berre på slagmarka og i krigføringa, men også i politikken. Den mektige Pompey var redd for å møte han andlet til andlet i borgarkrigen - han visste at han neppe ville kunne motstå Caesars politiske spel og sjarm. Caesar fekk store problem med å kontrollere senatet då han var på krigferd i Gallia, og ikkje kunne reise til Roma og møte senatorane andlet til andlet (prokonsular måtte vere utanfor byen).
Legionar i hæren hans som gjorde opprør, og var utstasjonert langt unna Caesar, vart "vendt om" raskt og effektivt då Caesar konfronterte dei - han visste kva han skulle seie og gjere, og han gjorde det. Anten desimerte han hæren og avretta mytteristar. Eller han sa roleg at alle skulle få rik løn for si gjerning, og så at dei kunne få avskil frå hæren (--> ein stor skam for ein soldat; dei trygla Caesar om å få kjempe vidare). Det er noko å lære her: Caesars leiar-sjarm fungerte godt så lenge han var nær. Han var som ein "far" for republikken og soldatane sine. Men meir enn ein far, jamvel som ein halvgud.
Caesar og senatorane heldt saman ting som i dag vert skilde: Dei var generalar, politikarar, "scholars". Caesar bruka fritida si i krigføringa i Gallia til å skrive verk om retorikk og analogi. Cicero som var senator, viser at retorikk og argumentasjon var enormt viktig og kunne få store politiske konsekvenser. Senatorane var vel på ein måte "filosofkongar". Men det var stor skilnad på kor mykje dei var påverka av gresk moralfilosofi. Jfr. skilnaden på Kato og Caesar. Caesar gjekk til sengs med alt og alle av damer med status. Også senator-koner (mange av dei). Kato var streng og spartansk, og endte sitt liv med å lese Platon, før han bestemt tok sitt eige liv. Seneca sa seinare at Kato slik sett var eit stort førebilete.
Elles underleg kor dysfunksjonelle familieliva i dei øvre sfærer i romarriket var. I germansk etikk var det dødsstraff for utruskap med ei anna kone. I romarriket var det "lov" å køyre på, så lenge du hadde makt.
Caesar gjorde på mange vis "alt rett" - og det var framfor alt mor hans som dreiv Caesar hardt til å bli ein mønster-romer. Men var det "rett", det han gjorde, likevel? Han myrda millionar av menneske. I Roma var dette bra - eit teikn på stor siger og mykje ære. Seinare kunne det bli "Pax Romana" og fred mellom galliske stammer. Men det var ein enormt høg pris å betale.
Vidare: Var Caesar miskunnsam eller var han brutal? Historikarar og hans samtidige er delte. I hans seinare karriere la han mykje vekt på å vise miskunn mot tidlegare fiendar. Vann han over romerske medborgarar, sette han dei fri etterpå. Men: Gjekk dei så til åtak på nytt, avretta han dei etter endt slag. Mot gallarane kunne han nærast gjennomføre massakrar. Men etter kvart vart han mildare, og gav ikkje så sterke straffer mot folka han vann over. Difor vart det også meir varig fred i Gallia til slutt.
Dog - Caesar hata mytteri og forræderi. Dette tolte han aldri. Var det nokon stad i romarriket ein del av hæren, eller ein landsby, gjorde opprør mot Caesar etter fyrst å ha markert seg som lojale, var Caesar på pletten. Han reiste raskt over halve Europa, slo ned opprøret (ofte brutalt), og etablerte disiplin. På den andre sida: Dei som gjorde ei teneste for Caesar, vart alltid - konsekvent - løna godt. Jamvel mange år seinare. Caesar var ein gambler av rang. I fyrste del av karrieren tok han opp abnormt store lån, for å "kjøpe seg" vener og lojalitet. Han kunne umogleg betale tilbake, om han ikkje seinare gjekk til krig mot nye område, og sanka skattar. Dette gjorde han altså - og han betalte alltid raust ut til hæren sin, til venene sine, til alle som hadde gjort noko for han.
Ein må også diskutere Caesars makthunger. Dette var også ein del av "pakka" i romerske ideal. Ein skulle søkje makt og ære, for familien og republikken. Ein skulle også vise makta - i store opptog, der slavar og krigsherrar og skattar vart førte gjennom romerske gater. (Jfr. Paulus tale om at Kristus leier sitt eige sigerstog). Det var Pompey som hadde byrja med denne praksisen. Caesar overgjekk han så det song, med ein heilt enorm festival - som også inkluderte ein haug med blodige gladiatorkampar; avretting av oppviglarar; avretting av Vercingetorix etc. Søkte Caesar å bli eineherskande diktator? Ein kan seie "nei" - han ville berre bli konsul, han ville eigentleg samarbeide med senatet etc. Det er grunn til å tvile. Han lot seg aldri stoppe av noko, og han skjøna etter kvart at hans stil ikkje kunne bli akseptert i Roma. Då han fyrst fekk makta, heldt senatet og republikken "på overflaten" fram som før. Men Caesar styrte sjappa, som ein "godarta diktator".
Caesar, ja. Kva skal ein seie? Det var så annleis den gongen. Mykje å lære av Caesar. Eg må tenke meir på livet hans. Seinare krigføring i kristen samanheng vart omtolka, til "andeleg krigføring", krig mot lidenskapane etc. Skjønt - heilage krigar har det også vore seinare, i forsvar mot muslimar mm. I det heile var det få som klarte å stå imot romersk makt. På ein del vis kan ein seie at romerriket var vulgært og militaristisk. Dei kjente seg underlegne i møte med grekarane med deira kultur og djubde. Men på mange område - ingeniørkunst og politisk system etc., var dei gode. Kristendomen medførte ein enorm revolusjon for romersk mentalitet. Goldsworthy har også skrive ei bok om romerrikets (såkalla) fall. I kva grad kristendomen spela ei rolle der, er omdiskutert. Det er både brot og kontinuitet i vest, og i aust held riket fram med bysantinarane.
Undrast på kvar idéen om å kristne folk med vald kjem frå. Ikkje frå Jesus sjølv eller Paulus, vel? Det er vel truleg bare den menneskelege evolusjon som ikkje hadde komme lenger (som eg nemnte før). Og heller ikkje idag, jf t.d. kyrkja si rolle i Putins krig mot Ukraina.
ReplyDeleteForråde evangeliet gjer me vel forsåvidt alle saman, på ei mengd ulike måtar. Det er vel her nåden kjem inn, og bergar oss. I St. Eystein seier me m.a. i syndsvedkjenninga «Sjå på våre mange lyte med Din kjærleiks augo, og forlat oss alle våre manglar, så vi kan vere som klåre speglar for Di kraft og bilete på Din godleik, ved Kristis, Ljoset i oss».
Når ein granskar liva til desse menneska, så er det jo interessant om dei har hatt ei tydeleg utvikling. Og endra seg i retning av å bli meir lik Kristus (Heilag Olav gjorde vel det, og ofte er det vel ei «sjelas mørke natt» involvert i slike endringar, jf Johannes av Korset).
Å bygge Guds rike og å bygge Romerriket er nok ikkje same sak. Og her var jo Jesus også tydeleg på at «mitt rike er ikkje av denne verda». Hadde vore interessant å vite korleis du kan halde moglegheiten open for motsatt konklusjon- (sjølv om du moglegvis har forklart dette ein gong før).
«Skje Din Vilje, på jorda som i himmelen». Alt som skjer på jorda er jo ikkje etter Guds vilje. Og ein viktig del av Vegen vår, er vel å lære å skjelne-
Helsing Gunhild
Du har rett i dette med Guds rike og jordiske rike etc. Eit poeng Augustin måtte ta opp då romarriket fall. "Guds politikk" er evangelisk og kyrkjebasert...men...har også røter i skaparverket/filosofi/moral. Derav innførte Olav H kristenretten på Moster. Ein kan seie: "Det var eit maktovergrep! Heidningane må få leve som dei vil!" Slik vil liberale tenke i dag. Høyrest godt ut i teorien, men er ikkje like enkelt i praksis. Vi er såleis i "uncharted territory" i våre dagar.
ReplyDeleteI praksis tenker eg som så at ein ikkje kjem unna spørsmålet om makt og autoritet i tilveret. Ein kan vere idealistisk anarkist og seie at "kvar får gjere som ein vil". Det har eg respekt for. Det fungerer dog ikkje så enkelt i praksis, sjølv om ein kan diskutere i kva grad makt skal sentraliserast, og på kva vis. Når det er makt inne i biletet, aktualiserast også umiddelbart spørsmålet om grunnlaget for maktutøvinga, og retningsgjevinga for det.
Ein kan seie: "Vi skal vere sekulære, nøytrale, liberale". I praksis viser det seg at "sekulær" tyder "det gud-skapte skaparverket, i denne tidsalderen, i påvente av Guds rike"; "nøytralitet er umogleg, for det finst inga allmenn semje om kva "rasjonalitet" og "rettferd" er (A Macintyre); "liberalisme" fungerer primært innanfor ramma av eit sein-kristent samfunn der dei djupare metafysiske og moralske fundamenta er ein arv frå antikken og middelalderen. Dette er ein "inconvenient truth".
Altså kjem ein ikkje utanom spørsmålet om moralfilosofi, politisk filosofi, og til sjuande og sist teologi og metafysikk. Kva skal då leggjast til grunn? Og: Kva dersom nokon legg til grunn ein åpenbart feilaktig og destruktiv ideologi? Og ein lever under denne, og blir overtydd om noko som er betre, sannare, sunnare? Skal ein då seie: "Staten får gjere som den vil; eg skal i alle fall ikkje søkje politisk makt". Ein kan bruke demokratiske middel. Kva om motparten seier: "Screw that, her er mitt sverd"? (Som muslimane gjorde over enorme område på 6-700-talet?)
Ei skjelning mellom kyrkje og stat må det vere. Men eit skilje trur eg nok ikkje er mogleg. Difor blir det også veldig interessant å lese "grunnforteljingane" om korleis Europa faktisk vart kristna. Det fylgjer ikkje nett enkle liberale forteljingar, og stundom er det fordi dei liberale forteljingane ikkje samsvarer med røyndomen (heller enn at dei var uvituge og autoritære i fortida...)
Det er også spennande å fylgje vår eiga samtid: Eg høyrer på radioen. Der er det mest frenetisk no for tida, med feministiske forfattarar, "maktkritisk kunst", Hagtvet som talar om 1984 og faren ved Trump, homofili-serie på NRK, problem knytt til multikulturell kriminalitet. Alt saman er (stundom patologiske) trekk ved overgangen frå kristent hegemoni til (forsøket på) liberalt hegemoni. Ideen er at "endemålet" for den liberale kampen skal vere eit "fritt og harmonisk samfunn". Men den gong ei. (Liberale verdiar er i og for seg essensielle, så det er sagt - men innanfor ramma av breiare og djupare samfunnskonsepsjon).
Hm, når alt dette er sagt: Eg er i tenkeboksen om desse tinga, slik heile vår kultur også no er... Mogleg eg på sikt må lese Oliver O Donovan att.
Ang. Putin er eg elles samd i at patriarken treng sterk kritikk. Vi for vår del bør også vere sjølvkritiske. Det som Stoltenberg kallar "freedom and democracy" (Nato, Eu, liberalisme etc.) er i praksis også ein "fyldig ideologi" som vil rive ned mykje av det som Russland historisk sett har stått for. Dette er på mange vis kjernen i konflikten, og den blir såleis i alle fall til dels av filosofisk og religiøs art (slik Dugin godt har poengtert). Putins krigføring er illegitim, men vesten har også på sitt vis "eggja" Russland.
ReplyDeleteFann ut eg måtte lese sjølv for å forsøke å forstå. Så har byrja på «Romerrikets historie- republikkens vekst og fall». Den startar med dei romerske mytene, dvs historie som er munnleg overlevert og ein ikkje veit sannhetsgehalten i. Men som heilt sikkert representerer viktige arketyper eller eksempel, som har prega både folkesjela og påfølgande historiske hendingar (som mordet på Caesar).
ReplyDeleteSå kom eg også over «Ei mørkare julefortelling» av Håvard Rem i Dag og Tid 22.desember. Her går det fram at Lukas truleg har nytta Josefus som kjelde. Og medan Josefus reinvaskar 3/4 av jødane, så reinvaskar Lukas den siste fjerdedelen (mht at dei er fredelege, og ikkje opprørske/krigerske). Rem seier at Lukas og Josefus nærmar seg kvarandre i 90-åra e.kr, når dei har fått krigen frå 60-åra meir på avstand. Kanskje også fordi den fjerde rørsla faktisk hadde vorte mindre opprørsk (men like fullt kom den siste jødisk- romerske krigen i år 130). Lukas sine verk vert omtala som subkultur, medan Josefus sine var institusjonelle.
Tidleg i apostelgjerningane seier Peter at ein skal lyde Gud meir enn menneska. Medan Paulus i Romarbrevet skriv at ein skal lyde styresmaktene, av di dei er innsette av Gud. At Moseloven veik for Romarretten, skal ha medverka til ei fredeleg utvikling. Ifølgje Rem.
Men Rem skriv også at Lukas nyanserer biletet. Luk 19.41-44 er meir prega av ei krig-på-jord oppleving enn ein fred-på-jord draum. Her gret jo Jesus over at Jerusalem ikkje skjønar kva som tener til fred. Lukas legg utsegna til 30-talet, men ho liknar skildringa Josefus gjev av Jerusalem si øydelegging 40 år seinare. Skilnaden er at hos Josefus kjem krigen av at jødane høyrde på galilearen. Hos Lukas kjem krigen av at dei ikkje høyrde på galilearen.
Rem gjer også eit poeng av at om ein les Lukas i ljos av Josefus, så er fredsbudskapet retta mot den framandkulturelle minoriteten av judearar og galilearar (og ikkje majoriteten og storsamfunnet, her romarane).
Igrunnen eit svært godt råd frå Jesus, når ein tenker på kor hardt romarane slo ned opprør., Og få hundreår seinare har ei videreutvikling av læra hans vorte statsreligion i Romarriket.
Og der trur eg den store utfordringa kjem, idet ein går frå å vere ein marginal subkultur til å få stor makt. Ikkje alle blant oss er like godt «rigga» for å takle makt. Det er eit spesielt chakra som må vere i balanse, trur eg. Dermed skjer også sviket mot evangeliet (som krigar i Guds namn)- samtidig som ein sikkert også får utretta ein heil del som er bra (som innføring av kristenretten).
Og den kriginga- det er vel sikkert bare gammal vane som er vond å vende. Som dei har vore vant med at har vore religiøst fundert frå før av, og som mest av alt handlar om våre tilkortkommenheitar som menneske. Om ein då ikkje skal byrje å skilje mellom rettferdig og urettferdig krig, noko eg har inntrykk av at romerane var opptekne av (for å ikkje støte nettopp gudane sine:)
Veldig interessant- men trur eg forblir pasifist.
Helsing Gunhild
Hm, eg er ikkje så sikker på at Lukas brukte Josefus, og er usikker på om eg delar Rems analyse slik som du refererer han her. Men Josefus er ein svært interessant person, på mange vis. Han ender opp med å arbeide for romarane, og med å tenke at dei verkeleg er "Guds reiskap på jorda" etc. I det heile er alle desse jødane "i det same landskapet", i alle høve - men dei har ulike svar på ting, ulike arbeidsmåtar.
ReplyDeleteJa, Rem seier at det er nokre forskerar som meiner at Josefus var ei kjelde. Og argumenterer for at Lukas, som den mest historisk og politisk opplyste av evangelistene, truleg har lese han. Samt at det er fleire parallellar (begge startar med manntalet til keisar Augustus).
ReplyDeleteMen, no er vel ikkje nødvendigvis den historiske biten det mest interessante i evangelia. «Den som les Bibelen bokstaveleg er ein tosk» sa læraren min nyleg i eit ordskifte om sannhetsgehalten i joleeevangeliet på Facebook. Også her, som i opphavsmytene for Roma, er vel det mytiske vel så viktig.
Eit visdomsord seier elles at dei som har for seg at Guds rike er i Himmmelen (dvs ein annan stad), dei skapar krig på jorda. Medan dei som har for seg at Guds rike er her på jorda, dei skapar fred. Verkar logisk, synast eg. Då er det teologiske fundamentet ikkje utan betydning.
Helsing Gunhild
Hei igjen, ja, kan vel hende Rem har rett, kven veit. Spørsmålet om kva "meining" i ein tekst eigentleg er etc., er stort og "intractable" og veldig viktig. Reformasjonen tok oppgjer med den såkalla "quadrigaen", av ein del grunnar, men det var visdom her. Elles er det nok ei god retning i dette siste du seier. Dei verste krigane kom då kulturen sa at Gud ikkje eksisterer etc. Men samstundes finst det nokre grelle døme på forsøk på å skape "Guds rike på jorda" også. Men det er langt, langt mindre skala enn Mao, Stalin og Hitler.
ReplyDeleteSt. Eystein-felleskapet om fred på jord (frå sankteystein.org):
ReplyDelete«Vi er opptekne av det i oss som gjer oss til Menneske – i den aller beste tydinga av ordet. For når den kristne tradisjonen seier at vi må ikle oss det nye mennesket, skapt etter Guds bilete, handlar det om å verkeleggjera den vi er, i eigentleg forstand: skapte av Gud, og med den ibuande evnen til etterlikne Kristus, i hans direkte, levande innsikt om at “Faderen og eg er eitt”.
For dei aller fleste av oss er denne måten å vera til i livet på, slumrande. Men realiseringa av Kristusmedvitet er gitt oss som ei gåve å opne, i våre liv.
Og vi er overtydde om at denne Realisering er nøkkelen til fred mellom menneska, så vi kan leva og utfalde oss som Guds sanne skapningar på jorda».
Det er bra og godt.
ReplyDelete